Jeg er oppvokst i ei lita bygd kalt Svorkmo i Trøndelag, i en kristen familie som gikk regelmessig på bedehuset. Jeg fikk med andre ord barnetroen gratis gjennom morsmelken! En slik oppvekst er trygg og god men det kommer til et punkt hver en må stå på egne ben og ta et konkret valg. Er det faktisk dette jeg velger å tro på og den veien jeg vil gå i livet.
Jeg hadde denne perioden på folkehøgskolen da jeg var 18 år. Jeg hadde ingen stor religiøs opplevelse som trigget denne avgjørelsen, men jeg opplevde at det var godt og trygt å tro. Det var et enkelt valg som ikke førte med seg store forandringer, jeg fortsatte egentlig som før, bare med litt mere hodebry. For nå som jeg hadde bestemt meg, tatt et stort valg, hva skulle da skje? Hva skulle jeg føle, hvordan skulle jeg tenke, og oppføre meg nå når jeg var en «ordentlig» kristen? Dette ble vanskelig. Jeg ba mye om tilgivelse og bekreftelse, men det dukket liksom aldri opp. Hva gjorde jeg feil? Hvor var den sterke følelsen og opplevelsen av Gud som så mange andre snakket om da de fortalte om sitt store vendepunkt og valg om å følge Jesus?
Hvorfor valgte Gud å vise seg så konkret for de og ikke for meg?
Det gikk noen år hvor jeg strevde litt med hvordan jeg skulle være en kristen. Jeg visste det ikke helt, men selv om det var vanskelig var jeg aldri i tvil om at Gud var der, jeg syntes bare han var veldig overlegen. Etter en del år med et litt vanskelig Gudsbilde oppsøkte jeg en sjelesørger i kirken jeg gikk i. Der fikk jeg delt det jeg hadde på hjerte og jeg lærte masse om Gud, mennesket, nåde og kjærlighet. Jeg begynte å se meg tilbake og hva jeg hadde opplevd, hvilke mennesker jeg hadde i livet og hvilke bønnesvar jeg faktisk hadde fått.
Gud viser seg for meg gjennom mennesker og gode dager og opplevelser. Jeg har hatt utrolig mange gode venner, som har kommet og gått, venner jeg har vært avhengig av i forskjellige tidspunkter i livet. Jeg har en overbevisning om at det er Gud som har hørt bønnene mine og sendt meg det jeg har trengt når jeg har trengt det. Da dette sakte gikk opp for meg, skjedde det et nytt vendepunkt i livet mitt; strevet om å få bekreftelse fra Gud begynte å avta og jeg begynte heller å øve meg på å se Gud der han er i de små tingene i livet, de gode øyeblikkene og i menneskene rundt meg. Det er ofte jeg glemmer det og må minne meg på dette, og takke han for de velsignede gavene jeg har fått i livet.