Da jeg var tenåring var det synd å drikke alkohol. Alkohol = festing = umoral = et liv borte fra Gud. En kristen drakk ikke alkohol. Ihvertfall ikke offentlig. Så jeg noen med en øl på byen, tenkte jeg automatisk at de var på vei i gal retning.
For noen år siden var vi på kirkebesøk i London med en gruppe fra Frikirken. Mot slutten av gudstjenesten ble det annonsert at kirkekaffen ville finne sted på puben over gata, og at kirka spanderte første øl til alle nye. Kulturkrasj. Det var en interessant affære å se pastorene fra Norge med ølglass i hånda, i villrede om hva neste steg skulle være.
Så hva riktig? Drikke øl i offentligheten eller ikke? Da jeg gikk til Bibelen oppdaget jeg at Jesus hadde et veldig avslappet forhold til alkohol. Dette er et av mange eksempler som har utfordret det «kristne» verdensbildet jeg har vokst opp med. Jeg har måtte konfrontere og snu rundt på mange forestillinger i hodet mitt, og spør meg selv stadig om det er kulturen vår eller Bibelen som er kilden til disse idéene. «Hvordan kan jeg leve slik Gud faktisk ønsker jeg skal leve, og ikke bare slik kristne rundt meg forventer at jeg skal leve?»
Hvordan kjenne Gud?
Hadde Jesus vurdert og sortert mennesker på samme måte som deg? I Filipperne 1:9-10 ber Paulus om at «må deres kjærlighet bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft…». Han snakker om at kjærligheten vår skal bli vis – ikke hodene våre. At vi skal kjenne Gud med hjertet først og fremst, så med hodet. Jesus sjokkerer med ordene sine i Matteus 7 om at ikke alle som sier «Herre, Herre», skal komme til himmelriket, selv om de har profetert og gjort mektige gjerninger i hans navn. For «jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett.» Jesus er ute etter mennesker som kjenner ham, og som «gjør min himmelske fars vilje». Mennesker som ikke gjør det mennesker forventer av dem, men som kjenner Gud.
Så hvordan ser det ut å kjenne Gud? Bibelens David var først en gjeter, så en krigshelt, en sanger, en dikter og etter hvert en konge. Men han var også en lovløs, en hærfører, utro, en morder, en polygamist og en dårlig far. Allikevel beskriver Bibelen han som «en mann etter Guds hjerte». I et system styrt av regler og ritualer viser David at ofringer alene aldri kan sone for synd, om det ikke også er fulgt av anger og ydmykhet. David var ingen perfekt mann. Men han var ærlig. Han var ekte. Med Gud og med mennesker. Med hjertet, sinn, kropp og forstand. Når Gud pekte på dritten i livet hans, omvende han seg, ydmyket han seg, og kom tilbake til Gud. Han var en mann etter Guds hjerte.
Fra hodet til hjertet
Det var først da jeg var 19 år jeg virkelig skjønte at jeg var god nok for Jesus som den jeg var. At poenget var at Han elsket meg, selv om jeg kom til kort. Selv da jeg ikke følte at jeg strakk til. Jeg forstod at jeg alltid kan snu meg, omvende meg, og han er klar til å ta meg imot. Denne åpenbaringen (jeg hadde hørt teorien med hodet hele livet, men den hadde aldri nådd hjertet) snudde rundt på hvordan jeg så på menneskene rundt meg. Den har gjort meg mindre dømmende. Jeg har opplevd nåde, som gir meg lyst til å vise nåde til andre. Jesus elsker meg når jeg kommer til kort. Så hvordan kan jeg gjøre det samme med de rundt meg?
Gud er ute etter hjertet ditt. Kjærligheten din. Gud vil, mer enn noe, at du skal leve tett med ham. At du skal kjenne ham – med hjertet først, så hodet.
Innlegget er tidligere publisert i Frikirkens avis Budbæreren