Tim Keller døde sist fredag. 72 år gammel av kreft. Han har vært en helt for meg de siste 14 årene. En mann som alltid har pekt på Jesus, og som har latt evangeliet gjennomsyre alt han har snakket om.
Jeg har de siste ukene hørt hans taleserie om de siste dagene før Jesu død, publisert i ukene frem mot påske nå i vår. Opptakene er mange år gamle, men måten han presenterer Jesu siste dager, og maler evangeliet dypt og nytt igjen har vært en fornyelse for meg i vår. Så med hans klare og tydelige røst ferskt i minne var det veldig vondt å høre at kreften til slutt tok livet til Tim Keller. Noen av hans siste ord var: «Det er ingen nedtur for meg å reise. Ikke i det minste.»
Bøker som viste vei
Jeg ble først kjent med Keller i 2008, da en mentor under Bibelstudier i USA fant frem boken «The Reason for God«, og tok for oss et kapittel hver uke, i forkant av praten vår. Det var denne boken som virkelig gjorde Keller kjent i den kristne verden, først i en alder av 56 år. Med fundament i et lang liv i trofast pastortjeneste og gradvis oppbygging av både integritet og erfaring, som ledet mot sine siste 15 år med sterk innflytelse verden over på temaer som forkynnelse og urban kristendom.
Tim Keller startet Redeemer Presbyterian Church midt i New York i 1989; i en tid hvor kristne flest tenkte at kirken hadde lite fremtid i dette moderne og kritiske metropolet. Men Keller valgte heller å gå i møte med det moderne menneskets kritikk og vanskelige spørsmål, og midt i dette vise at Gud har gode svar også i det moderne vesten.
For meg ble boken «The Prodigal God» selvransakende i tidlige 20-årene. En bok som fokuserer på den eldste brorens hovmod i Jesu lignelse om den bortkomne sønn. Den traff meg dypt. Jeg kjente meg igjen i dynamikkene i oss som vet så altfor godt hvordan navigere det kristne terrenget, men som ikke virkelig har forstått at evangeliet er nettopp for oss. Ikke alle de andre.
«Counterfeit Gods» satt ord på avgudene verden rundt oss setter høyt, og hvordan jeg selv også er blitt dratt med i dette verdensbilde. Fristelsen i avgudsdyrkelse ble plutselig relevant i en moderne verden. Den gav språk og viste hvordan den kristne troen både fortsatt er relevant, men også helt nødvendig for ekte frihet i hjerte og sjel. For meg, og for en dypere forståelse av at det budskapet vi som kristne har å komme med – virkelige trengs i verden rundt oss.
En måned i New York
I 2014 satt jeg av en måned av livet for å komme meg til New York for se og lære av kirka hvor Keller var pastor. Jeg hadde prøvd å opprette kontakt jevnlig det siste halve året, men med liten konkret respons. Jeg satt meg allikevel på flyet alene i midten av august, fant meg et sted å bo og møtte opp i en av deres gudstjenestelocations den første søndagen. Jeg ble møtt av en helt annen opplevelse enn jeg forventet, med strykere, tykt liturgisk program, presentasjon av nye medlemmer på scenen (i en kirke med 5000 medlemmer), og ingen som reiste seg i lovsangen. Verken Keller eller andre i ledelsen var tilgjengelig etter gudstjenesten, men jeg fikk adressen til kontoret deres på Broadway og beskjed om at jeg kan jo prøve å møte opp der.
Dagen etter gjorde jeg nettopp det. Jeg kom meg forbi portvakten i første etasje, og da jeg møtte opp til kontoret visste de ikke helt hvor de skulle gjøre av meg. Men da de skjønte jeg var Europeer så sendte deg meg opp til menighetsplantingsavdelingen som hadde kontakter over Atlanteren. Jeg fikk møtt og pratet med de som jobbet der, og de endte med å gi meg en utgave av «Center Church«, som utfordrer våre teorier om hvordan kirka skal funke i tiden vi lever i. Jeg spurte om jeg kunne komme til kontoret for å lese og studere her de neste ukene. Jeg fikk tommel opp og tilgangskort, og var innafor.
Jeg så lite til Keller de ukene jeg var der, annet enn på de søndagene jeg traff på riktig gudstjeneste, og på et seminar for byens pastorer om å forkynne evangeliet til det moderne mennesket. Men jeg hadde hørt veldig mye av Keller, så jeg var ute etter å se hvordan kirka faktisk fungerte. Det som var spennende å se var hvordan Keller aktivt jobbet med å gi lederskap videre og gi rom, ikke holde på makten selv.
Jeg dras mot evangeliet
Keller har gitt meg en dyp tillit og forståelse av evangeliet. Han har vist meg en uredd holdning til det moderne mennesket og verden vi lever i, og en dyp tillit til at Gud faktisk vet hva han driver med. At det er gode svar å finne. Når vi tørr å lete. Tørr å la oss utfordre. Gud er sterk nok til å holde seg selv oppe. Det er ikke min jobb.
Tim Kellers taler fortsette å følge meg – og dra meg mot evangeliet resten av livet. Jeg er både trist og takknemlig for en mann som har ledet en generasjon kristne til en dypere forståelse, kjennskap og tillit til Jesus. Og til håp der mørket har virket så altfor sterkt.