Heidi Evensen har vært i Filippinene og avsluttet sin lange misjonstjeneste. Med det avsluttes også hennes forhold som utsending fra Hamar Frikirke. Heidi har skrevet et brev der hun forteller om avslutningen og veien videre.
God lesing!
2.mars 2020 landet jeg i Norge for å ha et 8 måneder langt ferieopphold/sabbatsopphold, fra Filippinene. Det var gått 19 år siden jeg dro ut til Filippinene som misjonærutsending i UIO, gjennom Hamar Frikirke, og jeg trengte en liten pause for påfyll og inspirasjon, og for å søke Herren om videre retning og ledelse. Som en del av dette Norgesoppholdet hadde jeg planlagt både stabstid på FMS (Family Ministry School) på Grimerud og et ledertreningskurs i Spania, og jeg gledet meg til både engasjement og rekreasjon, samt tid med familie. Men, 10 dager etter at jeg kom til Norge, stengte Norge ned grunnet Covid pandemien, og i ett nu ble alle mine planer endret. Det skulle gå nesten 3 år før jeg fikk muligheten til å dra tilbake til Filippinene. I denne perioden ledet Gud meg til å avslutte min tjeneste på Filippinene, og viste meg at det var tid for å vende tilbake til Norge for godt. Jeg kom til Norge for et ferieopphold, men endte opp med å bli værende, for godt, men uten å ha fått avslutta på Filippinene, pakka tingene mine, og tatt farvel med venner og kjente.
3 år senere sitter jeg omsider på flyet til Filippinene, denne gangen for å avslutte og lukke et kapittel i livet. Og denne gang med en ektemann med ved min side!
Etter en lang flytur nærmet vi oss Manila, og da begynte følelsene å gjøre seg gjeldende. Idet Filippinene dukket opp i synsfeltet gjennom skyene, vellet det opp mange minner, tanker, og en miks av ulike følelser. Tårene begynte å trille, og jeg kjente både en sterk glede over å se landet igjen, og samtidig et vemod, for denne gangen var turen en avskjedstur. Etter å ha tilbragt store deler av mitt voksne liv der ute, var det rart å tenke på at dette var for «siste» gang.
Foran oss lå tre uker med variert program, reising, besøk hos venner, rydding i eiendeler, salg av bil, avslutting av visum, rusleturer på kjente trakter, gjenoppliving av minner, og opplevelser for alle sanser.
Jeg hadde lagt opp turen slik at vi fikk tid til å besøke både Baguio, byen oppe i fjellene i nord, der jeg bodde de 12 første årene, og Palawan, den tropiske øya sør-vest for Manila, der jeg bodde i 7 år.
En høy prioritet i løpet av turen var å bruke tid med venner. I Baguio hadde vi derfor mye tid sammen med Pastor Lorenzo og kona Ana, mine nærmeste venner der, og pastorpar for menigheten jeg gikk i, gjennom mer enn 10 år. Selvfølgelig ble det en søndagsgudstjeneste i menigheten, der jeg talte, og Egil og jeg sammen delte litt. Menigheten tok så hjertelig imot oss og hadde forberedt felles lunch i kirka etter gudstjenesten. Det ble et hjertevarmt møte og fellesskap med innhold for både ånd, sjel og kropp, og tradisjonell folkedans fra «stamme-kulturen» hørte med, der yngste deltager var ei jente på 3 år og eldste var pastorens 93 år gamle mor, fremdeles lett på beina og herlig glimt i øyet.
På Palawan ble det gjensyn med staben på basen, med både lunch på basen, picnic på stranda, og en flott avskjedskaffe med både gode ord, latter, tårer og lovsang! Det var godt å møte staben der nede igjen og se at liv og virke har gått videre og utviklet seg, tross pandemi og utfordringer, og at tjenesten med å nå ut til mennesker i lokalmiljøet holdes levende.
Filippinene ligger fremdeles i bakevja når det gjelder utvikling av internett og digitale tjenester, så det å få avvikla en del formelle ting, som bank konto, salg av bil, og avvikling av langtidsvisum, ble en runde med filippinsk «langtekkelighet», som nå, etter at jeg har vært Norge i 3 år og sett hvor digitalisert samfunnet faktisk er blitt i Norge, oppleves ganske ineffektivt. Men takket være god hjelp av venner der nede, ble bilpapirer ordnet, og de andre formalitetene gikk også i boks.
Gudstjeneste ble det også på Palawan, da vi var med i fengselet der UIO staben på basen har fast program en søndag i måneden. I løpet av mine år i tjeneste på Palawan, var det månedlige programmet i fengslet med gudstjeneste et av mine høydepunkt i måneden, og noe som var både sterkt og spesielt å være med på. I «medium security» avdelingen sitter folk med lange fengselsdommer, og noen av de innsatte har vært der i 10, 15, 20 år. Flere av de har blitt en fast gruppe og kjerne i menigheten de selv driver inne i fengselet, med egen pastor og lovsangs-team. Flere av de innsatte har blitt frelst i løpet av tiden inne, eller de har blitt fornyet i sin tro, og de opplever nå å ha noe meningsfullt å bidra med mens de fremdeles soner straffen sin i fengselet. Søndagens gudstjeneste der de får virke, er noe de gjør med lovsang i hjertet. Og hvilken lovsang! 15 år bak murene kan ikke stilne hjertets lovsang og takknemlighet til den Gud som har makt til å frelse og sette fri, virkelig fri! Dessverre ble det ikke anledning til å ha gudstjeneste inne i selve fengselsbygget grunnet nye utbrudd av covid, men vi fikk være med på gudstjeneste i den «åpne» menigheten på fengselsområdet, der både ansatte, familie, og noen av fangene som får sone resten av tida i «frihet», kan komme. Jeg talte på gudstjenesten, og kjente jeg var tilbake i en setting, et land og på et sted der jeg fremdeles føler meg hjemme og «på plass»! Det var en veldig oppmuntrende og fin opplevelse!
Felleskap med venner ble det god tid til, og etter gode dager med variert innhold, avslutta vi med par dager på et strandhotell der Egil og jeg fikk nyte avslappende dager, tross i at været ikke viste seg fra sin beste side, med overskyet vær, vind, og litt regn, og Egil som nærmest ble oppspist av knott og led seg gjennom intens kløe i noen dager.
Så var jo spørsmålet, hvordan pakke ned og pakke med seg ting fra et nesten 20 år langt liv, ned i 2x 20 kg kofferter pluss håndbagasje? Mesteparten av tingene mine hadde allerede blitt gitt bort, men jeg hadde mange bøker, permer med notater, ulike andre personlige eiendeler, og diverse minnegjenstander fra Filippinene. Det ble rydding og sortering med veldig grov hånd, og til slutt satt jeg igjen med det jeg ville ha med til Norge. Det ble en påminnelse om at til syvende og sist er alt bare «ting» og materielle goder, som på en måte lett kan erstattes. Så har man likevel med seg minnene, og relasjonene, som alltid vil stå og bli bevart i hjertets store minnebok!
Så dro vi hjem ,tilbake til Norge, fulle av inntrykk, følelser, tanker, minner og opplevelser, og for meg, en dyp, dyp takknemlighet til Gud for at jeg har fått leve og tjent så lenge i et land som jeg har kunne kalle «mitt» og blant et folk jeg har blitt så utrolig glad i. Og kanskje er ikke de synlige fruktene og resultatene av en lang tjenesteperiode så mange, og kanskje vil jeg aldri helt få se fruktene og resultatene i min levetid. Men det jeg vet, er at mange frø ble sådd, mange ord delt, mange bønner bedt, mange klemmer gitt, mange kamper kjempet for andre og for arbeidet, og midt i det kan jeg få hvile i det at det er Herren selv som vanner, som gir næring til frøene og spirene, og i «Hans tid» og på «Hans måte» vil noe bære frukt, slik Han har tenkt! Og, så er det kanskje ikke først og fremst fruktene og resultatene Gud spør etter til slutt? Men kanskje mer etter lydigheten og trofastheten i kallet som ble gitt? …..
Så avslutter jeg et kapittel i misjonens tjeneste. Og kanskje noen andre er klare til å begynne, et kapittel i misjon, et eller annet sted, for kort eller lang tid, for …..- kallet lyder fortsatt «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jes 6:8, og Misjonsbefalingen er like gjeldende i dag som før: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet!» Mark 16:15
I det jeg avslutter min lille reiserapport, vil jeg ende med å si til Hamar Frikirke, TAKK! Takk for at dere hadde tro på meg da jeg delte mitt kall og ønsket å bli sendt ut i misjon fra Frikirka, gjennom UIO. Takk for den støtten og backinga jeg har opplevd opp gjennom årene, for forbønn, oppmuntringer, hilsener fra misjonskontakten og privatpersoner. Takk for kollekter til ulike prosjekter, som har blitt til rikelig velsignelse der ute. Takk for støtte til hjemreiser, slik at jeg kunne komme på Norgesferie annethvert år. Takk for et godt samarbeid i en toveis virke, der jeg også fikk tid og plass til å dele med dere når jeg var hjemme i Norge, og bringe misjonsglimt inn i menigheten. Takk for felleskap og vennskap og at jeg har fått kalle Hamar Frikirke mitt åndelige hjem og min hjemmemenighet i Norge gjennom alle disse årene.
Så er et kapittel avsluttet. Jeg har begynt et nytt liv og et nytt kapittel i Norge. Men kallet og tjenesten fortsetter, dog på et litt annerledes spor. Per i dag er tjenesten innenlands, her jeg får engasjere meg, sammen med min mann, på Bønnesenteret / Nordic Harvest Mission på Levanger, i bønnetjeneste for Norge, vekkelse og verden, og gjennom praktisk administrativt arbeid. Så får vi se hvor veien går videre etter hvert…
Noen bilder fra turen:
