Hvorfor måtte Jesus dø?

Jeg er opptatt av evangeliet, at vi som kirke skal formidle et helt evangelium slik Bibelen formidler det, og ikke bare det som klør i øret. Sentralt i evangeliet er budskapet om forsoningen mellom Gud og menneske. Det var det som var Jesu oppdrag og dette han døde for. I våre dager pågår det en debatt om ulik forsoningslære, og dette opptar meg fordi det handler om hvilket evangelium vi forkynner.

Historien viser at det har vært vektlagt ulike sider ved forsoningen. Den klassiske forsoningslæren var den dominerende i de første 1000 årene av kirken. Den fokuserte på den seirende Jesus på korset. Han som bekjempet synden, døden og ondskapen menneskeheten var fanget i. Men hvorfor måtte Jesus dø for å seire? Fra slutten av 1000 tallet blir den objektive forsoningslæren mer dominerende. Her er fokuset mer på menneskets personlige ansvar og synd. Gud tåler ikke synd, synden må straffes. Løsningen er at Gud selv blir offeret, tar straffen og dør, gjennom Jesus Kristus. I stedet for meg! Gud er straffende og dømmende, samtidig som han er nådig. I denne tradisjonen står vår lutherske kirke. Men noen syntes dette ble en alt for dyster framstilling av både Gud og menneske. Den subjektive forsoningslæren fokuserte mer på Guds kjærlighet, og at døden på korset først og fremst var et uttrykk for Guds medlidenhet og barmhjertighet. Det blir mindre fokus på synd, og mer på å erfare Guds kjærlighet. I vår tid er det dette evangeliet som forkynnes mest. Men hva er det mest riktige?

Poenget er ikke å velge mellom disse, Vi trenger hele pakke for å få et helt evangelium. Jesus seiret over synden og døden på korset, en gang for alle. Han døde for meg, for min synd og skyld. Alt Gud gjør er ut fra kjærlighet. Vi trenger hele pakke også i møte med livet. Troen på en Gud som har vunnet seier over all ondskapen i verden, og at en dag skal rettferdigheten seire. Troen på at Gud gir meg nåde når jeg bekjenner min synd. Troen på at Gud er selve definisjonen på kjærlighet.

I vår tid står kampen om den objektive forsoningslæren. Ingen liker å snakke om synd, men uten å avsløre synden vil vi måtte leve med skammen og konsekvensene. Det er dette Gud ønsker å fri oss fra. Det er dette Jesus tok på seg på korset og døde for. Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skule få Guds rettferdighet, 2. Kor. 5. 21. En av mine favorittsanger er ”Til alle tider” fra 1992, av Bjørn Eidsvåg. Den objektive forsoningslæren i en sang. Det første verset avslutter med ”straffen lå på deg, skamme bærer jeg”. Det siste verset avslutter med ”straffen lå på deg, nåden bærer meg”. En fantastisk oppbygging, der vår synd og skam er med, men nåden får siste ordet. Jeg oppdaget at i en nyere framføring Bjørn Eidsvåg gjorde av sangen, sammen med Maria Mena i Oslo Spektrum, så hadde de endret avslutningen av første vers slik at synden og skammen ikke ble så tydelig. Var det noe galt med originalteksten? Passet den ikke i vår tid? Hva er poenget med nåde hvis det ikke finnes synd? Det var dette Jesus døde for. Hvis vi ikke erkjenner vår synd bedrar vi oss selv, og verden blir et dårligere sted å leve i. Dersom vi erkjenner og bekjenner vår synd vil Guds nåde rense oss, og vi blir nådige mennesker som gjør verden til et bedre sted å leve i.