Jeg har mange år jobbet med å samle inn støtte til vanskeligstilte barn i Asia. Jeg begynte med å samle støtte til et barnehjem i Thailand i 2012, og et par år etter startet jeg opp med det samme til et barnehjem i Myanmar – det vanlige var et tilsynsbesøk i året til disse to barnehjemmene.
Da jeg var der nede forsøkte jeg, mest mulig, å leve sammen og som lokalbefolkningen – og legge bort nordmannen i meg. Det har gjort meg mer bevisst på hvordan vi lever her i Norge, som for så vidt har ført mer til skam enn stolthet.
For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.
2 Kor 4:4
Vår tids største avgud er Mammon. Mammon betyr jaget etter penger; det å bygge vår trygghet på økonomien, fylle våre antatte behov med materialisme. Vi stiller oss ofte spørsmålet om hvorfor det er så mange her i Norge som ikke ser Jesus, men er det egentlig så mye å lure på? Vi har jo alt vi tror vi trenger!
Her i Norge er både kultur, verdier og samfunn gjennomsyret av Mammon. Jeg ser for meg at Mammon får oss til å bygge en mur som skjuler sannheten for oss, mens vi i stedet jager etter det som frister og ødelegger. I vårt tilfelle er det ikke bare enkeltmennesker som bygger denne muren, men en mur er også bygd opp rundt hele oljenasjonen vår.
«Vi er så velsignet, vi som bor i Norge» Dette er ord som ofte detter ut av oss når vi ser all nød og elendighet rundt om i verden. Men tenker vi egentlig over hva vi sier? Er det velferdsstaten, økonomisk trygghet og materielle goder som gjemmer seg bak disse ordene? Det som er med på å hindre mennesker i å se Jesus – er det egentlig dette vi kaller en velsignelse?
Det kan synes å være mange fordeler med velferdsstaten, men hva hjelper disse fordelene om mennesker hindres i å se vårt eneste håp? Er det ikke sånn at vår fiende alltid blander litt lys inn i angrepene sine? Hvordan hadde livet vært her i Norge om vi ikke hadde funnet olje? Hadde nordmenn da vært rikere i Gud? For det er jo oljefunn som er grunn til mye av rikdommen her i landet. Jeg husker en gang jeg satt mitt i en slumlandsby i Myanmar. Jeg så meg rundt og tenkte med meg selv – hvor fattige vi er der hjemme i Norge.
Jeg vekker kanskje sinne i den ene og den andre med det jeg skriver, men kanskje det er verdt å be og tenke over dette uansett: Forsøke å se nordmannen fra utsiden. Det handler mer om hvordan vi ser på verden, enn en handling vi skal gjøre. Først og fremst vil jeg peke på noe som dere kan ta med i bønn. Vi ønsker jo å se ting på den måten som Gud ønsker at vi skal se det.
Koronapandemien angriper økonomien og vår verdslige trygghet på flere måter. Jeg sitter og tenker på om dette kan åpne flere øyne, så mennesker lettere kan se Jesus? Jeg tenker på at det er tid for å dele med andre det håp vi har (det er det for så vidt alltid). Jeg tenker på at mennesker nå sakte begynner å se at de trenger noe annet i livet: å søke og fylle hjertet sitt med Jesus!